Hva gjør disse bygdene så spesielle, hvor ligger de, hvorfor er de lokalisert akkurat der, hvordan er de avgrenset i forhold til annen bebyggelse, bosetting og ressursutnyttelse?
Bare ut fra disse innledende spørsmålene, synes fenomenet markebygd både komplisert og sammensatt.
Begrepet "markebygd" brukes om de samiske bygdene i Sør-Troms og Nordre Nordland. Disse bygdene vokste fram i kystområdene fra ca. 1600-tallet og fram til 1900-tallet.
Les om fremveksten av markebygdene på Den norske regjerings hjemmesider
Dette er Huva-familiens sommerboplass i Kongsvikdalen. Den ble kalt Paradiset. På Hågen bak lavvoen hadde man en risgjerdeinnhegning der man melket geiter og simler. På sommerboplassen ystet man ost av reinmelk og geitmelk. Bildet er fra starten av 1900-tallet.
Foto utlånt av Tjeldsund historielag.
--------------------------------------------------------------------------------------š----------------------------------Foto: Harald Nestvold
Geografien i disse områdene er svært differensiert, med store og vide fjellområder mot Sverige, daler, fjorder, halvøyer og enkelte steder store øyer utenfor fjordmunningene. De fleste markebygdene ligger ikke ved sjøen som andre kystbygder, men oppe i marka, eller kanskje nærmer beskrevet i utmarka.
Denne utmarka har i enkelte av områdene fungert som en slags buffer mellom befolkninga i markebygda og kystbefolkninga. Selv om denne bosettinga var lokalisert i marka med litt forskjellig avstand til kysten, kunne det likevel være næringskontakt mellom bygda og kysten. En slik type kontakt kunne gjøre bygda avhengig av kysten og ble på den måten formet ut fra kystnæringene. Utvekslingen av varer, tjenester og vennskap kunne gå begge veier, og kalles innenfor den samiske kulturen for verdde (gjestevennforhold).
Trykk på bildet for større bilde
Reinsvømming over Tjeldsundet fra Tjeldøy til Hinnøy. Her ved Sandskjær.
Foto utlånt av Várdobáiki samisk senter.
