Grensetraktaten i 1751 mellom Norge og Sverige hadde et medfølgende tillegg knyttet til seg, Lappecodicillen. Denne blir også kalt for samenes Magna Carta.
Major Schnitler hadde fått et godt innblikk i reindriftssamenes livsvilkår, og han forsto at deres flyttinger var basert på en økologisk nødvendighet.
Lappecodicillen er den første lovgivningen angående reindriften. Den er en gjensidig traktat mellom de to riker som garanterte samene de rettigheter som de hadde fra tidligere av. Den fastslo videre at reindriftssamene i kraft av gammel sedvane fortsatt kunne bruke sine gamle flyttruter på tvers av grensene. Mange hadde sommerbeiter på norsk side, og vinterbeitene på svensk side. Med Lappecodicillen kunne de fortsette med denne livbergingsformen uten omsyn av statsborgerskap. Begge rikene forplikter seg gjennom codicillen å beskytte samenes sedvanerett til sine tradisjonelle bruksområder.
En vet at alt på midten av 1500-tallet brukte enkelte samer bestemte områder i kraft av gammel sedvane. Denne sedvanen var så sterk at selv domstolene respekterte den.
Akvarell av Hans Johan Fredrik Berg. Malt i august 1863. Reinmelking, Troms.
I statsrettslig henseende er § 30 i Lappecodicillen av vesentlig betydning. Her heter det at de enkelte land ved dette ikke tilståes noen jurisdiksjon eller rett over det annet land. Grensen som ble fastlangt i 1751 skal stå ved makt i all fremtid. Det gjelder både samene og deres distrikter og de øvrige undersåtter i de to land.
Lappecodicillen er med dette knyttet direkte opp mot grensetraktaten og kan ikke endres eller sies opp uten at også grensetraktaten sies opp.
