Jakt og fangst preger samenes næring gjennom hele Middelalderen. Innlandets nomader er avhengig av reinen og dens vandringer, mens kystsamene først og fremst utnytter havets ressurser.
Handel med skinn er tidligere nevnt som det produktet samene hadde størst overskudd av, og da først og fremst reinskinn. Funn av fangstsystem med et meget stort antall fangstgroper på eidet mellom Tana og Varangerbotn i Finnmark dokumenterer en velorganisert fangstplass der det har vært slaktet store mengder rein utover i Middelalderen. Her var det en naturlig passasje for villrein på sitt trekk ut til kysten om våren og tilbake til vinterbeitene inne på vidda om høsten.
Denne fangsten må ha vært organisert som et kollektivt system der fangsten var et samarbeid mellom mange familier og utbyttet ble delt etter antall menn i husholdningen. Fangst av villrein krevde store ressurser både under forberedelser med ledegjerder og fangstgroper og selve fangsten med pil, bue og spyd. Forskerne er i dag nokså samstemte i at dette var et siida-system der kystsamene rundt Varangerbotn gikk sammen om utnyttelsen av denne ressursen.
Tegning fra 1767 av samisk husdyrhold. En gjeter med kyr foran
gammen. Fra Knud Leem: Beskrifelse av Finnmarkens Lapper.
Leem virket i Laksefjord, Porsanger og Alta/Talvik.
Går vi lenger vestover, til Kvænangen i Nord-Troms, finner vi også her spor som tyder på at siida-systemet organiserte de samiske samfunnene på Spildra, Straumen og Burfjord. Funn av runde gammetufter tett sammen kan tyde på en organisert samfunnsstruktur. Denne konsentrasjonen av bosetning med de omliggende ressurser var det nødvendig å regulere for at samfunnene skulle fungere.
I det øvrige Finnmark og Troms er det få spor å finne etter slike system.
