Samenes organisering, siida-systemet, utviklet seg i middelalderen og var knyttet til næringsgrunnlaget.
Se hvordan siidaen var organisert
Dette var en regulering av den kollektive ressursutnyttelsen. Som et mer eller mindre formalisert styringssystem, fungerte et eldsteråd, Norats. Grensene mellom de forskjellige siidaene var naturlige og til dels flytende. De fulgte gjerne terrengformasjoner og trekkruter til villreinen. Dermed ble de ofte etablert som ”korridorer” fra kysten og innover i landet. Men de kunne også være mindre områder langs kysten der samer knyttet til sjøen var mer bofaste.
Se hvordan livet i siida-samfunnet framstilles i et engelsk atlas fra 1680
Før tamreinholdet ble vanlig på 1600-tallet, utviklet siida-systemet seg tydeligst i Øst-Finnmark. Mellom Tana og Varanger er det dokumentert intensiv fangst av villrein med omfattende system av dyregraver og bogasteller, spesielt på eidet mellom Tana og Varangerbotn, men også på Varangerhalvøya. Funn av slakteplasser med store mengder av reinhorn dokumenterer dette.
Trykk på bildet for større bilde
Lenger vestover i Finnmark er det få spor etter det kollektivt organiserte siidasystemet, men i Nord-Troms finner vi noen rester etter siidaorganisering på øya Spildra og dels i Burfjord og i Straumen. Men her løses siidaene opp når samene blir mer bofaste, går over til jordbruk og husdyrhold og bygger fjøsgammer.
På 1600-tallet blir innslaget av husdyr som sau og geit mer og mer vanlig i møddingene. Fangstkulturen på Nordkalotten er i ferd med å ebbe ut. Det er fiskarbonden og tamreinsnomaden som overtar.
Se kart over bosetning i Kvænangen (Nord-Troms) på 1500- og 1600-tallet
Se kart over Neiden-siidaenes sesongflyttinger på slutten av 1800-tallet
